Etter hvert valg blir en gjeng politikere arbeidsløse. Det vekker furore hver gang noen går rett fra den ene siden av bordet, til den andre, slik som da Anne-Grete Strøm Erichsen gikk rett fra Helsedepartementet til et legemiddelfirma. 

Klassekampen gjorde en oppsummering i 2013 og fant ut av hele én av ti av regjeringsmedlemmene i den rødgrønne regjeringen gikk over til PR-bransjen (Ibid), og tilsvarende at hver fjerde statssekretær i den blåblå regjeringen kom fra den samme. Halvparten av stortingskandidatene på Oslo Arbeiderpartis liste kommer fra kommunikasjonsbransjen.

Det er et problem at kommunikasjonserfaring spiller en så stor rolle for partiene når de skal planlegge hvem som skal representere paritet i de folkevalgte forsamlingene, og problemstillingen er skrevet godt om fra bl.a. Aksel Braanen Sterri i en kommentar i Dagbladet.

Likevel er det vanskelig å motvirke denne tendensen i seg selv, uten at alternativene er tilstede for eks-politikere. Det er ikke særlig populært når de tar ut generøse etterlønninger i tiden etterpå, og andre samfunnsinstitusjoner bør gripe muligheten for å få inn erfarne, drevne folk inn i sine institusjoner.

Utdanningsinstutsjonen jeg selv studerer ved, Sciences Po Paris i Frankrike, smykker seg med at de får inn de beste folkene fra politikk, akademia, og privat næringsliv til å undervise for seg. Selv har jeg hatt en økonom fra en bank til å undervise i økonomi, en programmerer fra Nokia til å undervise i matematikk, og en designanmelder til å undervise i litteratur. Nå skal jeg bl.a. ha en fransk musiker til å undervise i samtidsmusikk, og medstudenter skal ha alt fra palestinske og israelske borgerrettighetsforkjempere til å (sammen) undervise i kunstens rolle i sivilrettslige konflikter. En tidligere FN-diplomat, som nå driver med forskning, skal ha forelesninger i folkerett.

I tillegg henter universitetet inn flere tidligere statsråder og statssekretærer fra de sosialistiske regjeringene under François Hollande etter «Macron-tornadoen» som rystet det politiske Frankrike. Følgelig står hundrevis av politikere uten jobb, og Sciences Po står klare til å huke flere av dem inn til å undervise i alt fra sikkerhetsjustis (Droit de la sécurité) med forrige statsminister Bernard Cazeneuve (som er en glohet potet etter lange perioder med «unntakstilstander» som gir politet store fullmakter) til ja, nettopp, kommunikasjon (Crise, politique, et communication). Flere eksempler finner du her (artikkel på fransk).

Tradisjonen for utveksling mellom politikk og akademia er lang i Frankrike, og den går begge veier. Akademikere går til politikken, og politikere går til akademia. For eksempel var François Hollande professor i økonomi ved Sciences Po før han ble president. Dominique Strauss-Kahn, tross hans motbydelige oppførsel i IMF og som finansminister, ryktes fortsatt å ha vært en fremragende foreleser i økonomi, før hans politiske karriere skjøt fart.

Selv om listen over problematiske ting ved fransk politikk (og akademia) er like lang som Eiffeltårnet er høyt, bør en slik utveksling vurderes nærmere i Norge. Politikere her til lands går heller over i kommunikasjonsbyråer, styreposisjoner, eller byråkratiske toppstillinger etter endt karriere. Det er viktig, fordi de bidrar til kompetanse og god kommunikasjon mellom f.eks. statlige forvaltningsnivå, og mellom det offentlige og privat næringsliv. Likevel er det også synd, fordi håndfast erfaring er relvant også i forelesningssalene og forskningsmiljøene.

Det er viktig å presse forskere og professorer til å bedre forskningsformidling, men man kan også begynne i andre enden og få politikere inn i undervisningsarenaene. Hvem ville f.eks. ikke blitt engasjert av å høre fra Bjarne Håkon Hanssen i en helseledelsesforelesning på UiO, eller fra Karl Eirik Schjøtt Pedersen i en forelsening om offentlig pengebruk?

 

Vi er i sesongen for langrenn, alpint og nyttårsforsetter, og nordmenn strømmer til skiløypene og tredemøllene for å underkaste seg sunnhetsnormene. Du kan alltids trene, det er noe du aldri blir god nok til.

I denne lidelsens tid er det noen som utpeker seg. De som har ofret livet sitt for marginene. De som legger vekk de jordlige gleder til fordel for idretten. De er de beste av oss, dem vi ser på med en salig blanding av beundring og dårlig samvittighet der de sliter seg ut mellom reklameplakatene for BMW og Heineken.

Ekstra stas er det når vi får et innblikk i privatlivene deres. De er jo tross alt bare mennesker som deg og meg. NRK kan melde at Henrik Ingebrigtsen har blitt far for første gang. Vår store helt på løpebanen portretteres nemlig i et intervju der han spørres om farslivet. Han måtte nemlig dra på treningsleir i Sør-Afrika seks dager etter fødselen.
Stakkars ham.

-Til mitt forsvar ble hun født 10 dager for sent, ler Ingebrigtsen. Så HEHE, det er jo i hvert fall litt moren og barnet sin skyld at han er så 50-talls. Neida. Joda. Neida.

Joda.

For her har vi hele den glorifiseringen av idrettsstjerner, på nivå med soldater som reiser ut i krigen for alt vi har og alt vi er og alt vi kan vinne. De har en helt egen posisjon der du stort sett kan gjøre hva du vil, og du er likevel en nasjonalhelt.

Enten du tar astmamedisiner eller har smøretrailere til summer flerfoldige ganger større enn konkurrentene dine kan drømme om, kjennes det på sin plass fordi nordmenn egentlig fortjener å vinne. Vi er jo født med ski på beina!

Du har nasjonens medfølelse når du straffes for å bryte et regelverk, og vi trøster deg som det barnet du er når du hulker deg gjennom en pressekonferanse, der skylden legges på alle andre enn deg.

Den kognitive dissonansen er på sitt sterkeste, men kanskje ikke merkbar, når man før Sportsrevyens dybdedekning av Johaug, ser Hillary Clintons tapstale. Hillary had it coming.

Alt for idretten, alt for Norge. I idretten tillates ekstremalpunktene av følelser og handlinger før du blir stemplet umoden, dum eller rett og slett drittsekk.

Og vanligvis er det det du er når du stikker fra familien i fem uker rett etter fødselen.

Enten du er en adm.dir som må redde en millionkontrakt eller en statsråd som spiller en nøkkelrolle i utviklingen av et prosjekt, så blir det ikke ansett som et særlig positivt karaktertrekk om du reiser for å jobbe rett etter fødselen.
Og hvis du er adm.dir. eller statsråd eller bare en fattig familiefar, så handler det om arbeidsplasser, verdiskapning eller å tjene til livets opphold.

Hvis du er idrettsstjerne handler det om å få et litt bedre treningsopphold i Sør-Afrika. Selv om du kunne valgt å løpe på Bislett stadion istedenfor. Du er ingen helt når du gjør slikt, du er en skikkelig drittsekk.

Selv om du er en drittsekk så skal du få lov til å ta det valget. Jeg er på generelt grunnlag mot å generalisere og moralisere over enkeltsituasjoner på den måten jeg gjør nå, selv om jeg pleier å tenke mitt. Det kan være gode grunner man ikke ser ved første øyekast.

Men når man stiller opp i et NRK-intervju, smiler og ler, og idrettsfolk fremstilles som så fantastiske forbilder, bør de også kritiseres for de valgene de tar.

Å være kjendis bærer med seg mange fordeler. Northug tjener seg rik på reality-TV som får BuzzFeed-clickbait til å se like seriøst ut som en artikkel i et vitenskapelig tidsskrift for botanikk. Trynet til Johaug kommer/kom du ikke unna om du så mye som nærmer deg Oslo sentrum.

Dette må speiles i et like stort ansvar for å fremstå ordentlige, og valgene de tar bør kritiseres om de strider med de standardene vi tillegger de fleste av oss. Northug bør mistet alle mulige reklamekontrakter når han bryter loven på en måte som like gjerne kunne drept noen.

Du har ikke noe frikort for å ta uetiske valg selv om folk liker å heie på deg i skiløypa eller på løpebanen. Tvert imot.

Jeg har en idé om å få til å publisere noe i ny og ne, men det ser dårlig ut.

11.02.2017